Iskald sno fra overalt

Lørdag 22.04.17: Du vet når du våkner i romjula, lydene er dempa, ei og anna kråke synger (?) om kapp med noen småfrekke skjærer, det skinner et ganske kaldt lys gjennom gardinene og det lukter snø? Klarer du forestille deg denne følelsen? Sånn var det å våkne 22. -føkkings- APRIL. På med snowjoggene og ut på tur. Det var så kaldt at jeg ble kvalm da jeg så en guttunge som gikk og lepja på en is da vi var på Pokémonjakt i sentrum. Takk for kaffe latte macciato med havremelk. Den er god å varme blåfrosne fingre med neglesprett. Heldigvis kom det annonserte godværet nærmere, og allerede i kveldinga var det såpass at jeg kasta meg en hurtigtur på sykkelen. Angra at jeg hadde bare ett lag med ull over ørene, det ble noe kaldt, særlig da jeg kom til et veistykke som ligger mer eller mindre i permafrostland, skyggelagt av fjell som det er på begge sider. Der ble det plutselig veldig spennende, fordi der lå snøen tjukk. Du føler deg litt usikker når du er klikka godt fast i sykkelen som sklir ukontrollerbart i snøen. Bare for the record: jeg overlevde, og datt ikke. Det har jeg ikke gjort siden den første - og eneste turen - med sykkelklubben; Der kom jeg, med skiskotrekk rundt skoa for ikke å fryse, med polvotter og treningsbukse, og der sto de - fancy sykkelskotrekk og sykkelbukser og sykkeljakker og sykkelbuffer og sykkelbriller og sykkelhansker og karbondrikkeflasker og full pupp. Det eneste vi har felles er vel sykkel og sykkelhjelm. Uansett. De stoppa for å snakke strategi (!), og der klarte jeg ikke klikke meg løs - og datt. Snakkes. Aldri, liksom. Jaja.