Hvorfor skal jeg være med på dette?

Jeg sitter her på en søndag og skal skrive semesteroppgave om digitale selvbetjeningsløsninger i NAV. Jeg satt slik i går også... etter en hel uke med jobb. Ja, som veileder i NAV.

Det er jobb, jobb, jobb hver dag. Det er ikke enkelt å motivere seg til å skrive hele helga og på kvelder etter 8 timer foran PC eller i møter. Hodet kverner som en gammel møllestein på speed. Hele jeg lengter etter sol, frisk luft og aktiviteter uten tenking og alvor.

"Du har valgt det selv!!"

Ja, det har jeg. Det var bare det at midt i studieløpet, så fikk jeg muligheten til å starte i ny jobb. En jobb jeg virkelig ønsket å prøve og den muligheten kunne jeg ikke la gå fra meg. Og aldri hadde jeg forestilt meg hvor krevende en jobb som veileder i NAV er. Hvor mange ulike mennesker jeg skal lære å kjenne, hvor mange ulike samarbeidspartnere jeg skal kjenne til, hvor mange prosesser jeg skal lede, hvor mange saksbehandlingssystemer jeg skal kunne, hvor mange lover, prosedyrer og regler som skal sitte til fingerspissene. Og hvor vanskelig det er å legge igjen jobben på kontoret. I hvert fall når masteren handler om mye av det samme. 

Før jobbet jeg utendørs i en friluftsbarnehage. Og selv om jeg hadde lederansvar og planansvar, ble det lite tid på kontoret. Jeg hadde hatt jobben lenge og det var sjelden jeg møtte utfordringer jeg ikke hadde vært borti før. Det var godt å komme i gang med studier på kveldene og få ny inspirasjon.

Nå jobber jeg inne. På kvelder og i helger sitter jeg og lengter ut. Hodet er allerede fullt av ny kunnskap fra en arbeidsdag som ofte føles som et rebusløp hvor jeg kontinuerlig møter på nye og ukjente problemstillinger og inspirasjon er ikke et behov lengre. Studiet har gått fra å være noe jeg gledet meg til å jobbe med til noe som skal fullføres.

Hva skal til for å ikke bli gal? Hva skal til for å komme i gjennom disse ukene med innleveringer uten å bli liggende inne som en skjelvende geleklump? Hva hjelper mot "hodekvernas" kontinuerlige gnag?

TRENING!!!!!!

De dagene jeg får på meg skoa og får meg en løpetur, da roer kverna seg. De dagene kan jeg fortsette arbeidet igjen etter middag. Jeg klarer til og med å rekke litt husvask. De dagene jeg har fått meg en treningstur, kan jeg smile og huske at jeg er glad i ungdommene mine også med rot i stua og gangen. Jeg blir sosial igjen og jeg får lyst til å ringe kjæresten og ta en prat.

Likevel kan dørstokkmila bli lang. En liten "Sykle til jobben"-aksjon er akkurat det jeg trenger. Langt der fremme henger "Oslo halvmaraton" som en ledestjerne.