Knall og fall

Det var en søndag i Danmark. Regnet fosset ned og veiene var såpeglatte. Jeg satt på en sykkel i full fart fremover mot Rødbyhavn i Syd-Danmark, og jeg tror denne korte introduksjonen er nok til at folk skjønner hva som var i vente.

På en vei som gikk skrått nedover, en såkalt "dansk nedoverbakke", oppdaget jeg en rundkjøring foran meg. Det er mange rundkjøringer i Danmark. Og i Sverige. Og i Norge. Og resten av verden. Rundkjøringer er like normalt for meg som det er for de aller fleste over 18 å stå opp om morgenen. Så der kom jeg, i vanlig tempo. Jeg svingte mot høyre, svingte litt mot venstre - å, faen.

Som i sakte film merket jeg hvordan sykkelen bare glapp under beina mine. "Nå skjer det", tenkte jeg. "Nå faller jeg og dette kan komme til å gjøre vondt".

Neida. Sånt er bare renspikket piss. Ingen mennesker har tid til å reflektere gjennom tanker når de holder på å tryne på sykkelen. Her er det instinktene som tar fullstendig over. Det første som skjedde var at jeg slapp rattet og puttet håndflatene på hver side side av kroppen, litt under skulderhøyde. Jeg nærmet meg bakken, skoene løsnet fra sykkelen og så landet jeg.

Og vet dere hva? Det var KJEMPEGØY! Etter å ha truffet bakken klarte jeg ikke annet enn å glise bredt, for det var helt sykt moro å skli på magen bortover den glatte veien. Mens jeg skled fikk jeg også øyenkontakt med en bilist som var på vei inn i rundkjøringen. Fjeset hennes var priceless! Se for deg at du er ute og kjører i Danmark, en helt vanlig søndag. Plutselig foran deg går en syklist skikkelig på trynet, og mens du selv blir sjokkert, får du bare servert et kjempedigert smil som er bredere enn solen.

Jeg spratt opp, børstet av meg og løp bort til sykkelen. Den hadde klart seg helt fint. Bilistene rundt meg stoppet, den ene løp ut og ropte: "Herregud, brakk du noe?".
Da svarte jeg på samme måte som hvilken som helst annen nordmann ville svart: "Det gikk fint. Jeg er norsk!".