Dag 14 - Ugh ugh...

Ny dag med møkkavær. Det var ikke aktuelt å sykle i regnværet. Etter litt grubling tenkte jeg det kunne være morsomt å prøve å finne Flokofallet igjen. Jeg har prøvd en gang før, men er ikke helt sikker på hvor det ligger.

Her har det gått en tulling før meg. Håper jeg ikke møter ham for han kan ikke være helt god.

Etter å ha kryssa ei bru som lå delvis under vann så var det bare å følge stien oppover. Og her hadde det sannelig gått en tulling før. Jeg prøvde å følge med på GPS'en for å se om jeg fant Flokofallet, men neida her var det bare edge signaler så kartet ville aldri oppdatere seg. Med andre ord ikke noe sted å være for en urban fyr som meg.

Det ble vanskeligere og vanskeligere å motivere seg jo mer jeg gikk oppover. Trøsta var at det muligens ble bra utslag på høydeforskjellen på Endomondoen, ellers så virket det mer og mer usannsynlig å finne et fossefall midt i skogen. Dessuten ble det dypere og dypere snø. Dermed var det lett å snu når jeg hadde gått et kvarter, det er jo en magisk grense ved å gå en halvtime.

Jeg har ikke vært så opptatt av spor siden siden jeg leste Sølvpilen og Månestråle var en våt drøm.

På vei tilbake dukket det opp en hare rett foran meg på stien. Den kikka litt skeptisk på meg mens jeg grep etter mobilen i lomma, men jeg ble for sen. Det ble iallefall et bilde av et ferskt harespor. Jeg føler meg som en indianer ugh ugh..

God følelse å være tilbake ved bilden innerst i Burmavegen. Jeg lurer på hvordan en dårlig grusveg i Vingrom kan ha et så eksotisk navn.

Krysser fingrene for litt bedre vær i morgen. Jeg har funnet ut at jeg liker å sykle. Det må være det eneste bra som har kommet ut av dette opplegget.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu: