På sporet av motivasjonens kilde

«Sykle til jobben» vinner jeg aldri, men å tape kan jeg aldri tenke meg. Hver dag er en seier.

Hotellovernattinger, lagturer, pulsklokke, skritt-teller, det er ikke premier som motiverer meg. Så hva er det da?

Hvorfor bruker jeg en halv til halvannen time hver dag på en tur i skogen eller en sykletur til byen? Og ikke nok med det: Hvorfor registrerer jeg det i treningsboken på www.sykletiljobben.no, sammen med aktiviteter som steinlemping, vedstabling og hagearbeid? Hver dag! Nesten. Jeg skjønner det ikke.

Etter at jeg registrerte meg på #sykletiljobben - begynte oppvarmingen allerede i mars- MÅ jeg være i aktivitet minimum 30 minutter hver dag. Premier kan jeg bare se langt etter. For jeg klarer jo aldri å oppfylle kriteriene for å vinne premie. Enten registrerte jeg aktivitet for sent, etter fristen som var klokka 11 den dagen, eller så registrerte jeg innen fristen klokka 12 men den aktiviteten var ikke premieberettiget den uka. Allikevel holder jeg på. Fornyet motivasjon hver dag. Helt uforståelig.

Her om dagen prøvde jeg noe nytt: Jeg prøvde linser. Fra før har jeg tre par briller: En brille som passer best for kino og bilkjøring, og som jeg fikk beskjed om for 15 år siden å gå med hele tiden og hver dag. Den har jeg slitt ut i lommer og skuffer nesten hver dag i 15 år. Så har jeg en databrille, som jeg kaller kommunebrille, den bruker jeg på jobb hver dag. Og så har jeg en lesebrille som jeg MÅ ha når jeg skal lese og når jeg har en skrue løs. Ååå kan jeg ikke bare få linser som løser alle synsutfordringer, både på lang og kort sikt, og som gjør det lett å finne riktig bit til alle skruer? Som bare er der alltid når jeg trenger å se. Jooo, la meg i hvert fall prøve, tenkte jeg. Og som tenkt så gjort.

Jeg prøver en langsynt- linse på venstre øye, og en leselinse på høyre øye, (og en linselus... ). Først løper jeg litt. Oppover en steinete sti og nedover en sti med trerøtter på kryss og tvers. Og jo dybdesynet er helt ok. Bakken er rolig, kommer ikke mot meg i tide og u-tide, jeg ser kort og jeg ser langt, og ser så mye at jeg bare må slakke på farten for å få med meg alt. For plutselig....

Jeg ser de store forventningene i blåbærenes gjennomskinnelige kart, og lukten av pannekaker lang vei! Og der ringler liljekonvalen med klokker helt fra min mors brudebukett, (som på bryllupsdagen i februar ble hentet fram i naturtro plast med liljekonval-parfyme og sitronfromasj), og vips så flakser en liten… kan det være en løvsanger, tro, eller en fuglekonge? En fink? Jeg har ikke greie på fugler, men nå sitter jeg på kne, og den finken eller hva det nå er, skravler rett foran føttene mine, ser på meg med hodet på skakke og forteller meg ivrig noe jeg burde skjønne, så jeg lytter ekstra godt med linsene på stilk, før jeg reiser meg langsomt og trør varsomt videre. Fuglen vekselvis tripper og hopper ved siden av meg, vil liksom ikke slippe meg avsted, før jeg er helt i kvitremodus, oppover stien, da seiler den opp på en gren og forsvinner inn i naturen. Og der står jeg med motivasjon nok i bøtter og spann. Nye linser next.