I Roar sine fotspor

Jeg går i dine fotspor jeg, Roar, sier jeg til min «Samplan»-kollega rett foran meg i snøen. Vi er nærmere 30 stykker på kurs i samfunnsplanlegging, og etter en dag med faglig påfyll og kullsvart gruvehistorie innendørs, har vi fått et uimotståelig tilbud her i dette magiske midtnattsolens og isbjørnens rike. Tre lokale sherpaer vil ta oss med opp på Platåfjellet, en av toppene som omkranser Longyearbyen.

Det er bratt. Det er bløt snø. Det er utenfor isbjørntrygg sone.

Noen steder synker jeg til knærne. Av en eller annen grunn havner jeg alltid bakerst. Noen må av en eller annen grunn alltid gå bakerst. Han med rifla - isbjørnsikringen – han går langt der framme. Så når jeg kommer inn i Roar sine trygge spor, bærer det litt raskere oppover, og nærmere teten, tror jeg, føler jeg. En liten stund. 45 graders stigning, eller er det å ta for hardt i? Uansett, det virker litt lettere å synke ned i Roars spor. Men nesten før jeg har tatt lettheten og tryggheten helt ut i tærne så sier Roar at det nok ikke er så lurt å gå etter han, for han har kommet litt ut på vidda, utenfor de sporene han gikk i, kanskje, eller ikke vet jeg, snøen blir bare brått dypere.... Så da skifter jeg spor da, og kaver meg omsider over på bar bakke, og nå ligger jeg enda lenger akterut. Og rifla er ikke å se. Ikke isbjørn heller. Nei, men snøspurv! Aldri sett før! De ser ut som lett nysnø. Og mot himmelen over meg flokker alkekongene seg, i en mer strengmønstret sort og hvit drakt, de stiger og synker, og forsvinner liksom litt spredt og småpludrende bak toppene, for så å stige i samlet flokk igjen.

Isbjørnen streifer tankene mine når jeg ser meg rundt i fjellødet, men snart er jeg oppe på platået, sammen med de andre, og da skjønner jeg hvem som er konge her. De sitter tett i tett under steinhyllene som jeg bare kan drømme om å komme nærmere enn dette.