Dag 20 - Paradis og helvete

"Der Mjøsa ligg blank og tek Lågen imot

som isgrøn har brøytt seg or bergheim og grjot

og helsing frå høgfjellet dalalangs sender,

der skin det i Fåberg, med gardar og grender

i kransar av skog ved dei smilande strender. "

(første vers av Fåbergsangen)

I dag var det skikkelig kaldt og uggent igjen med nordavind fra alle kanter. Å ta sykkelen var egentlig aldri noe alternativ. Å sykle i kulda er for det første kaldt, for det andre så går det så forferdelig tregt med motvind.

Jeg tok heller en rusletur til Sundgaarden som ligger et kvarters tid fra hjemme.

Hvis du parkerer ved Fakkelgården så kan du følge pilegrimsleden til Sundgaarden

Sundgaarden er første gang nevnt i 1480 i historiebøkene, men er antagelig eldre.

I 1809 bodde det 9 mennesker på Sundgaarden. De hadde 3 hester og 12 kuer og husmannsplassen Åsstuggua ved Gropmarka. I husmannskontrakta stod det at det skulle serveres fisk maks 4 ganger i uka.

Et flott tun som bokstavelig talt snart skal slå ut i blomst

Lågendeltaet bydde og byr fortsatt på mye fisk som lågåsild, harr, sik og ørret. Fiske var derfor minst like viktig som jordbruk på Sundgaarden.

Trafikken over til Gausdal gikk over elva fra Sundgaarden med åfløy eller ferge helt til 1838 da Brunlaug bru ble ferdig.

Her kan du se en mælkrakk. En gammel fiskemetode for å fange lågåsild.

Fiske med mælkrakk er en nesten glemt tradisjon. Helt nede ved elva kan du se en mælkrakk som ligger under et langt tak.

Det er Helge Grønlien sammen med elever og lærere ved Smestad Ungdomsskole som skal ha æren for å ta vare på og vedlikeholde Sundgaarden i dag. Det finnes et hav av forskjellige planter som spirer og gror.

Det ville vært urettferdig å legge ut bilde fra hagen så tidlig på sesongen, så kanskje tar jeg turen igjen for å vise planter i full blomst her på bloggen.

Sundgaarden ligger såpass skjermet så det er lett å føle at en reiser tilbake i tid.

11. desember 1816 ved 7 tida på morgenen var 14 tenåringsjenter på vei for å lese til konfirmasjonen. Gutter og jenter hadde hver sine dager å lese for presten og nå var det jentene sin tur.

Egentlig var det Ole Fredriksen som var sundmann, men han hadde reist til Sorgendal mølle med korn og derfor ba han Peder Johannes Sundgaarden ta jobben.

Peder som var nitten år skulle frakte jentene over lågen i ei åfløy.

Minnesteinen som er plassert like ved elva

Med 14 jenter i alderen 13 - 16 i åfløya satte Peder kursen over til Gausdalssida av lågen. Men noe gikk galt og båten kantret.

Bare Marte fra Roterud og Marte fra Suttestad overlevde.

Det gikk rykter om at Peder hadde vært på fest og var i bakrus når han skulle frakte jentene, men dette ble aldri bevist.

Hvis du teller antall navn på steinen så vil du se at antallet ikke stemmer med 14 og det er et lite mysterium. Ingen vet i dag hva navnet på den siste jenta var.

Lågen er ikke like pen når du står ved siden av minnesteinen på Sundgaarden.

Sundgården er i dag et paradis, men det er ikke vanskelig å tenke seg at det for noen har vært som helvete.

Det er kort vei å gå fra hjemme til Sundgaarden: