Urbrøl

I går var jeg på en spinningtime. Noe jeg egentlig ikke liker noe særlig, men føler at jeg må. Jeg må jo restitueres til neste tunge styrkeøkt sier hjernen. Da må jeg bevege meg slik at slaggstoffene får fart på seg, og forsvinner ut av kroppen. "tråkk, tråkk tråkk" skriker instruktøren og jeg trår det jeg makter. Nå skal du se slaggstoffene får bein å gå på. De vil forsvinne som dugg for solen og jeg vil være klar for nye timer med tunge vekter allerede i morgen. kanskje. 

Svetten renner og tankene vandrer. Jeg er overbevist om at jeg ikke hadde orket å trå på sykkelen hadde det ikke vært for at instruktøren skriker motiverende utrop som "Kom igjen nå"- "Ta i" Jeg hører henne klart og tydelig, til og med gjennom mine spesialtilpassede ørepropper. Jeg har aldri vært i militæret, men noe sier meg at det har denne damen vært. Det er noe høyst autoritært og militærpreget ved hennes korte lyse hår, strenge stemme og rake holdning. Hun har ikke et gram for mye fett på kroppen. Noe som egentlig bare er irriterende, samtidig som det antagelig ligger mye jobbing bak en så lav fettprosent. Fettprosent ja. 17 mai. Kaker, is og pølser. Vektklasser i NM. Shit.

Instruktøren river meg ut av drømmeverden: "Nå er det tid for Tabata, nå må dere ta i!!!" Tabata? Jeg tvinges sakte men sikkert ut av komfortsona mi av militærinstuktøren i løpet av de neste minuttene. Hyppige tempobytter, svette som drypper ned på gulvet og tung pust. Hadde noen bedt meg prate på dette tidspunktet hadde det bare kommet ut bruddstykker av setninger.

Dette hadde jeg aldri gjort på egenhånd. Aldri. Jeg hadde ikke klart å presse meg sånn hadde det ikke vært for vesle frøken autoritær i front av spinningsalen. Det er da det går opp for meg. Jeg motiveres rett og slett av at folk brøler. Høyt. Sånn er det på tunge løft også. Desto høyere noen skriker at jeg skal ta i, desto mer motivert blir jeg. I dagens moderne samfunn mister man kanskje litt kontakten med sine naturlige instinkter, da utfordringer som møte med et rovdyr, jakt etc er erstattet med møte med sofaen, smartfoner og handlekurver.  

Kanskje det å komme i kontakt med urinstinktene våre er det som skal til? Fram med urbrølet folkens!;)