P3 Big Way Camp i Perris, California
Postet av Marion Fløysand den 4. Mai 2015
Første camp unnagjort, fått beskjed om at jeg er med videre neste helg!! Yey!
Vi var veldig mange på camp, og vi ble delt opp i 2, 3 eller 4 grupper. Første dag var jeg i Dan sin gruppe. Andre dag Larry sin gruppe. Tredje dag Tom og Mark sin gruppe. Og fjerde og siste dag Larry og Mark sin gruppe. Det er kjekt å være med forskjellige instruktører. Alle har sin egen måte å lære bort teknikker på.
Foto: Carlos Hansen, skydivingphotography.com.
Min gruppe på dag 1. Jeg er i lilla og svart nesten helt til høyre. Dan BC i blått i midten, og Mark "Green Hornet" Brown i grønt.
Allerede første dag begynte vi med å bygge formasjon fra 2 fly. Noe jeg aldri har gjort før. Vi bygger formasjoner flatt. Det finnes noe annet som heter vertikal formasjonshopping, der hopperne er "head-up" eller "head-down", og det gjør jeg ikke.
Vi går formasjonen vi skal bygge på bakken noen ganger først. Gjerne med hoppdresser, hjelmer og fallskjermrigg på slik at folk kan se hvilke farger de skal ha foran seg i formasjonen. Lettere å navigere i lufta etter farger. Så blir vi evt delt opp i 2 forskjellige fly, om vi da skal bruke 2 fly, også hvilken rekkefølge vi skal ut av flyet.
Foto: George Katsoulis, skydivingphotography.com.
Her har vi bygd formasjonen på bakken.
Når vi setter oss i flyet har vi på oss belter og hjelmer opp til 1500 fot. Det er påbudt. Ved 1500 fot tar vi beltet av og de som vil kan ta av hjelm også. Når vi nærmer oss utsprangshøyden for det hoppet vi er på, tar folk på seg hjelmer igjen og tar en siste sjekk av utstyret før døra går opp. Folk sjekker gjerne hverandres utstyr. Instruktøren gir gjerne noen siste instrukser, også ønsker alle hverandre et godt hopp. Når vi får rødt lys kan vi ta døra opp.
Foto: George Katsoulis, skydivingphotography.com
På grønt lys stikker en hodet ut og sjekker at vi er på rett kurs mot hoppfeltet. Så kan vi begynne å stable folk i døra. Videomann går ut først og stiller seg bakerst på utsiden av flyet på et lite steg og holder seg fast i et håndtak. Omtrent samtidig som videomann går ut, går en frontfloater ut og stiller seg foran i døra på utsiden. En floater skal hoppe av flyet et par sekunder før resten hopper ut slik at de andre skal få luft å fly på. Mellom frontfloater og videomann kommer det gjerne ut 3 floatere til, der den ene av de skal gi tegn til å hoppe av. Vi sier at den hopperen keyer. Den hopperen ser bak og fram og sjekker at floatere og videomann er i posisjon og klar til å stikke. Så ser hopperen inn i flyet og ser at det folkene inni står tett sammen og stille. Så stikker hopperen ut kroppen fra flyet og inn mot flyet igjen også ut fra flyet og så slipper hopperen taket og faller av flyet. Det er vår måte å vise "ready set go" på. En hører ikke så mye på utsiden av flyet, så en bruker kroppen til å vise når det er på tide å stikke. Floaterne skal hoppe av flyet på ready eller set, alt etter hva som er avtalt med instruktør på forhånd.
Foto: Craig O'Brien, skydivingphotography.com.
Det er HELT vanlig å stå på utsiden av flyet altså :D
De inne i flyet stiller seg tett sammen nærme døra og er klar til å stupe etter så fort floaterne stikker. De inne i flyet blir gjerne kalt divere. Fordi en stuper etter.
På campen lærte vi rett oppstillingsmåte før utsprang. Og at det er viktig å stå tett og ta på folk på vei ut døra for at utsprang skal gå fortere. I noen filmer ser det ut som om flyet spytter ut folk i fleng.
Foto: George Katsoulis, skydivingphotography.com
Exit fra twin otter, malt som en hai.
I skyvan er exit litt annerledes. Floaterne står bakerst i flyet med ryggen mot døra. De 3 bakerste har gjerne hælen utenfor kanten, og støtter seg i taket. Det er gjerne 6-7 stykker som skal floate. I midten står det en person som keyer. Også står det en røys med folk bak en rød strek lenger inn i flyet. Om alle hopperne samler seg bakerst i flyet, "staller" det. Altså det tipper bakover. Det kan være farlig. Derfor gir personen i midten tegn til at floaterne skal hoppe opp, og dermed faller de ut fordi flyet flyr fram og når de er på vei ned igjen etter det lille hoppet sitt har de ikke noe gulv å stå på lenger. Og flyter dermed ut av flyet og nedover. Sekundet etter gir keyeren tegn til at resten kan stupe ut. For å få en best mulig stupe-exit av en skyvan må en ha armene opp og prøve å stupe ut som om en skulle stupe i et basseng. Klarer en det går en head-down ut, og en får en fin stabil exit som er lett å flate ut. De fleste gangene jeg prøvde meg på stuping ble det tumbling og breakdancing følte jeg.
Foto: Craig O'Brien, skydivingphotography.com.
Exit fra skyvan.
Etter at vi har komt oss av flyet prøver vi å bygge formasjonen så fort og sikkert som mulig. Formasjonen kan for eksempel bestå av en stjerne med 4 hoppere, som blir kalt base. Også bygger vi på de, slik at vi blir mest mulig symmetrisk på begge sider. De som skal bygge på basen må se etter plassen sin. Finne igjen farger i formasjonen også finne en kurs som går rett inn på plassen en skal ha, slik at en ikke forstyrrer andre som skal inn på sine plasser. De som skal ta grep på formasjonen skal begynne "innflygningen" høyere oppe enn formasjonen, og gradvis synke ned og fram, til en til slutt er på plass ved siden av den en skal ta grep på. Før en tar grep må en passe på en at matcher hastigheten til resten av formasjonen og har stoppet helt opp før en tar grep. Om en fremdeles har bevegelse fremover når en tar grep kan en flytte hele formasjonen og ødelegge innflygingen for andre, eller i verste fall kollapse hele formasjonen. Det er farlig.
Foto: Craig O'Brien. skydivingphotography.com.
Jeg hopper gjerne med noen kg bly i et belte rundt magen for å gjøre det lettere for meg å holde hastigheten basen setter. Mens andre er gjerne så store at de må ha en genser over hoppdressen for å få en lavere fart. En sier at en må kle seg for å fly i formasjonen.
Instruktøren vår ligger gjerne i basen og gir beskjed når formasjonen kan begynne separasjonen. Det skjedde som oftest ved 6000 fot. Vi må separere fra hverandre før vi trekker fallskjerm, så ikke skjermene henger seg opp i hverandre eller at vi kolliderer. Instruktøren sparker med bena for å vise når de første gruppene kan stikke. På campen lærte vi å tracke bort i grupper. Tracke, eller marsje på norsk, er å fly flatt bort fra formasjonen. Første gruppene stakk på 6000 fot, det var kanskje 6 stk i en gruppe. En hopper er "leder" for gruppen og vifter med armene på 4500 fot, så gruppen kan separere seg fra hverandre ved å fly gradvis mer og mer bort fra hverandre mens de er på vei vekk fra formasjonen.
Foto: Craig O'Brien, skydivingphotography.com
Her har de første gruppene forlatt basen.
De neste gruppene stakk gjerne fra formasjonen på 5000 fot og de neste på 4000 fot. Alt etter hvor stor formasjon vi hadde.
Vi trekker skjerm rundt 3000 fot. Rett før sjekker vi at det er god avstand til andre hoppere ved å se til venstre og høyre og over og under oss mens vi fremdeles tracker. Så stopper vi opp, vifter med armene over hodet for å vise at nå trekker vi skjerm, kom deg unna. Og noen sekunder etter henger vi der i skjerm. Landingsområdet i Perris er kjempestort, og lander du litt langt unna bygningene, kommer de og henter deg med bil.
Etter hopping pakker man skjerm og har debrief av hoppet som var. En får se film, instruktøren gir ris og ros, og sier hva en kan gjøre bedre på neste hopp. Om det gikk veldig bra bytter vi gjerne plasser i formasjonen til neste hopp, slik at vi får nye ting å øve på. Og var en floater på første hoppet kan en plutselig ende opp som sist ut av flyet på neste hopp. Det er det som er så fint med denne campen. En får prøve alt, og det gjør ikke noe at en gjør feil, for det lærer man av.
Foto: Carlos Hansen, skydivingphotography.com
Meg med gul hjelm her.
Foto: George Katsoulis, skydivingphotography.com.
En av mine medhoppere som suser rundt under skjerm.
Foto: George Katsoulis, skydivingphotography.com.
Her er jeg øverst i bildet med gul hjelm.
Vi var veldig mange på camp, og vi ble delt opp i 2, 3 eller 4 grupper. Første dag var jeg i Dan sin gruppe. Andre dag Larry sin gruppe. Tredje dag Tom og Mark sin gruppe. Og fjerde og siste dag Larry og Mark sin gruppe. Det er kjekt å være med forskjellige instruktører. Alle har sin egen måte å lære bort teknikker på.
Foto: Carlos Hansen, skydivingphotography.com.
Min gruppe på dag 1. Jeg er i lilla og svart nesten helt til høyre. Dan BC i blått i midten, og Mark "Green Hornet" Brown i grønt.
Allerede første dag begynte vi med å bygge formasjon fra 2 fly. Noe jeg aldri har gjort før. Vi bygger formasjoner flatt. Det finnes noe annet som heter vertikal formasjonshopping, der hopperne er "head-up" eller "head-down", og det gjør jeg ikke.
Vi går formasjonen vi skal bygge på bakken noen ganger først. Gjerne med hoppdresser, hjelmer og fallskjermrigg på slik at folk kan se hvilke farger de skal ha foran seg i formasjonen. Lettere å navigere i lufta etter farger. Så blir vi evt delt opp i 2 forskjellige fly, om vi da skal bruke 2 fly, også hvilken rekkefølge vi skal ut av flyet.
Foto: George Katsoulis, skydivingphotography.com.
Her har vi bygd formasjonen på bakken.
Når vi setter oss i flyet har vi på oss belter og hjelmer opp til 1500 fot. Det er påbudt. Ved 1500 fot tar vi beltet av og de som vil kan ta av hjelm også. Når vi nærmer oss utsprangshøyden for det hoppet vi er på, tar folk på seg hjelmer igjen og tar en siste sjekk av utstyret før døra går opp. Folk sjekker gjerne hverandres utstyr. Instruktøren gir gjerne noen siste instrukser, også ønsker alle hverandre et godt hopp. Når vi får rødt lys kan vi ta døra opp.
Foto: George Katsoulis, skydivingphotography.com
På grønt lys stikker en hodet ut og sjekker at vi er på rett kurs mot hoppfeltet. Så kan vi begynne å stable folk i døra. Videomann går ut først og stiller seg bakerst på utsiden av flyet på et lite steg og holder seg fast i et håndtak. Omtrent samtidig som videomann går ut, går en frontfloater ut og stiller seg foran i døra på utsiden. En floater skal hoppe av flyet et par sekunder før resten hopper ut slik at de andre skal få luft å fly på. Mellom frontfloater og videomann kommer det gjerne ut 3 floatere til, der den ene av de skal gi tegn til å hoppe av. Vi sier at den hopperen keyer. Den hopperen ser bak og fram og sjekker at floatere og videomann er i posisjon og klar til å stikke. Så ser hopperen inn i flyet og ser at det folkene inni står tett sammen og stille. Så stikker hopperen ut kroppen fra flyet og inn mot flyet igjen også ut fra flyet og så slipper hopperen taket og faller av flyet. Det er vår måte å vise "ready set go" på. En hører ikke så mye på utsiden av flyet, så en bruker kroppen til å vise når det er på tide å stikke. Floaterne skal hoppe av flyet på ready eller set, alt etter hva som er avtalt med instruktør på forhånd.
Foto: Craig O'Brien, skydivingphotography.com.
Det er HELT vanlig å stå på utsiden av flyet altså :D
De inne i flyet stiller seg tett sammen nærme døra og er klar til å stupe etter så fort floaterne stikker. De inne i flyet blir gjerne kalt divere. Fordi en stuper etter.
På campen lærte vi rett oppstillingsmåte før utsprang. Og at det er viktig å stå tett og ta på folk på vei ut døra for at utsprang skal gå fortere. I noen filmer ser det ut som om flyet spytter ut folk i fleng.
Foto: George Katsoulis, skydivingphotography.com
Exit fra twin otter, malt som en hai.
I skyvan er exit litt annerledes. Floaterne står bakerst i flyet med ryggen mot døra. De 3 bakerste har gjerne hælen utenfor kanten, og støtter seg i taket. Det er gjerne 6-7 stykker som skal floate. I midten står det en person som keyer. Også står det en røys med folk bak en rød strek lenger inn i flyet. Om alle hopperne samler seg bakerst i flyet, "staller" det. Altså det tipper bakover. Det kan være farlig. Derfor gir personen i midten tegn til at floaterne skal hoppe opp, og dermed faller de ut fordi flyet flyr fram og når de er på vei ned igjen etter det lille hoppet sitt har de ikke noe gulv å stå på lenger. Og flyter dermed ut av flyet og nedover. Sekundet etter gir keyeren tegn til at resten kan stupe ut. For å få en best mulig stupe-exit av en skyvan må en ha armene opp og prøve å stupe ut som om en skulle stupe i et basseng. Klarer en det går en head-down ut, og en får en fin stabil exit som er lett å flate ut. De fleste gangene jeg prøvde meg på stuping ble det tumbling og breakdancing følte jeg.
Foto: Craig O'Brien, skydivingphotography.com.
Exit fra skyvan.
Etter at vi har komt oss av flyet prøver vi å bygge formasjonen så fort og sikkert som mulig. Formasjonen kan for eksempel bestå av en stjerne med 4 hoppere, som blir kalt base. Også bygger vi på de, slik at vi blir mest mulig symmetrisk på begge sider. De som skal bygge på basen må se etter plassen sin. Finne igjen farger i formasjonen også finne en kurs som går rett inn på plassen en skal ha, slik at en ikke forstyrrer andre som skal inn på sine plasser. De som skal ta grep på formasjonen skal begynne "innflygningen" høyere oppe enn formasjonen, og gradvis synke ned og fram, til en til slutt er på plass ved siden av den en skal ta grep på. Før en tar grep må en passe på en at matcher hastigheten til resten av formasjonen og har stoppet helt opp før en tar grep. Om en fremdeles har bevegelse fremover når en tar grep kan en flytte hele formasjonen og ødelegge innflygingen for andre, eller i verste fall kollapse hele formasjonen. Det er farlig.
Foto: Craig O'Brien. skydivingphotography.com.
Jeg hopper gjerne med noen kg bly i et belte rundt magen for å gjøre det lettere for meg å holde hastigheten basen setter. Mens andre er gjerne så store at de må ha en genser over hoppdressen for å få en lavere fart. En sier at en må kle seg for å fly i formasjonen.
Instruktøren vår ligger gjerne i basen og gir beskjed når formasjonen kan begynne separasjonen. Det skjedde som oftest ved 6000 fot. Vi må separere fra hverandre før vi trekker fallskjerm, så ikke skjermene henger seg opp i hverandre eller at vi kolliderer. Instruktøren sparker med bena for å vise når de første gruppene kan stikke. På campen lærte vi å tracke bort i grupper. Tracke, eller marsje på norsk, er å fly flatt bort fra formasjonen. Første gruppene stakk på 6000 fot, det var kanskje 6 stk i en gruppe. En hopper er "leder" for gruppen og vifter med armene på 4500 fot, så gruppen kan separere seg fra hverandre ved å fly gradvis mer og mer bort fra hverandre mens de er på vei vekk fra formasjonen.
Foto: Craig O'Brien, skydivingphotography.com
Her har de første gruppene forlatt basen.
De neste gruppene stakk gjerne fra formasjonen på 5000 fot og de neste på 4000 fot. Alt etter hvor stor formasjon vi hadde.
Vi trekker skjerm rundt 3000 fot. Rett før sjekker vi at det er god avstand til andre hoppere ved å se til venstre og høyre og over og under oss mens vi fremdeles tracker. Så stopper vi opp, vifter med armene over hodet for å vise at nå trekker vi skjerm, kom deg unna. Og noen sekunder etter henger vi der i skjerm. Landingsområdet i Perris er kjempestort, og lander du litt langt unna bygningene, kommer de og henter deg med bil.
Etter hopping pakker man skjerm og har debrief av hoppet som var. En får se film, instruktøren gir ris og ros, og sier hva en kan gjøre bedre på neste hopp. Om det gikk veldig bra bytter vi gjerne plasser i formasjonen til neste hopp, slik at vi får nye ting å øve på. Og var en floater på første hoppet kan en plutselig ende opp som sist ut av flyet på neste hopp. Det er det som er så fint med denne campen. En får prøve alt, og det gjør ikke noe at en gjør feil, for det lærer man av.
Foto: Carlos Hansen, skydivingphotography.com
Meg med gul hjelm her.
Foto: George Katsoulis, skydivingphotography.com.
En av mine medhoppere som suser rundt under skjerm.
Foto: George Katsoulis, skydivingphotography.com.
Her er jeg øverst i bildet med gul hjelm.
Kommentarer
Logg inn for å skrive en kommentar.