To uker, to velt.

To uker av sykle-til-jobb-aksjonen har gått, og ting har skjedd.

Det første som skjedde var at ambisjonen stakk sitt bustet hode inn døren. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at jeg skulle sikte mot å sykle til jobb sånn to ganger i uken. Og så begynte jeg. Og så merket jeg at jeg fikk det til. Og plutselig vil jeg sykle hver dag, og jeg nekter å godta en dag uten å hanke inn mine tre poeng. Gudsjelovogtakk for at jeg har hunder som må ut, og som gjør at jeg ikke trenger å legge inn så himla mye ekstrainnsats annet enn å sykle.

Det andre som skjedde var at ryggen fikk seg en smell. Jeg halvveis veltet ned fra en fortauskant, og brukte tydeligvis alle de gale musklene da jeg hentet meg inn. I mitt tilfelle var det en lav terskel, da jeg har litt trøbbel i det området fra før. Men det gode med sykling er at det kan man gjøre selv om ryggen er vond, så det gjorde forsåvidt ikke en dritt.

Det tredje som skjedde var at jeg fikk meg et flott svalestup over styret på sykkelen da jeg testet ut bremsen på forhjulet. Den gode nyheten er at bremsen funker. "Sykle til jobb", sa de, "det er sunt", sa de. Jeg har et blått kne som er uenig. Blå knær er dog ikke mer alvorlig enn at de er blå. Riktignok satt jeg og hyperventilerte i veikanten med yoghurten min i noen minutter etterpå, men det har mye mer å gjøre med at jeg er pysete enn at jeg skadet meg.

Det fjerde som har skjedd er kondisen. Jeg kan plutselig sykle opp den lengste bakken, og i dag la jeg til en ekstra runde på joggeløypen min fordi jeg følte at en runde var for kort.

Det føles bra. Tryning på sykkel eller ikke, det var verdt det.