Om å se ting med andre øyne

Jeg fikk besøk av ei venninne fra studietiden her om dagen. Hun bor i Oslo og jeg hadde vært innover så det passet slik at vi kjørte sammen hjem. En hyggelig kjøretur der vi fikk skravlet masse. Vi var nesten hjemme da hun bremser, om ikke brått, så i alle fall hardt nok til at jeg skvatt litt. Spesielt siden hun samtidig ropte "Herregud, se på det der".

Jeg så meg rundt på veien og forventet å se Julenissen gående langs veien, eller noe sånt. "Hva er det?" måtte jeg spørre da jeg ikke la merke til noe spesielt.

Vi hadde kommet til kanten av Bøkeskogen og det hun kommenterte på var teppet av blomstrende hvitveis innover hele skogbunnen. " Det er jo helt magisk" sa hun.

Jeg må tilstå at jeg nok er litt vant til det synet og ikke stopper opp og legger merke til hvor flott det faktisk er. Etter den opplevelsen med venninna mi ser jeg nå på det hver dag, og det ER jo magisk. Det er helt utrolig fint, og det er bare akkurat her, og bare i en kort stund.

Jeg måtte minnes på hvor heldige vi i Larvik er som har den flotte skogen rett ved byen, men nå... Ja nå stopper jeg litt hver dag og bare ser.