Ligge på hjul til fremmede

Nå har jeg syklet et par dager til jobb og det kjennes bra, spesielt når været er fint og det ikke er for kaldt.

I går kveld måtte jeg levere reserveplanen (bilen) på verksted slik at jeg i dag måtte sykle uansett vær.
Jeg var heldig med valget av dag for det var klart vær da jeg åpnet ytterdøra hjemmefra og tok sykkelen ut fra boden.

I går hadde jeg vært på jobb frem til åtte på kvelden og syklet hjem etterpå, og det kjentes i beina da jeg begynte å trille ned mot sentrum av Levanger.
Gjennom sentrum fikk jeg øye på en annen syklist som også hadde kurs mot Verdal. Han hadde et lavere tempo enn meg, men han hadde til gjengjeld en landeveissykkel kontra min tunge hybridsykkel, så han trillet for det meste. Han syklet på bilveien, mens jeg holdt meg til gang- og sykkelbanen.
Da vi kom gjennom sentrum delte bilveien og sykkelstien seg før den kom sammen igjen, og min vei var kortere slik at jeg plutselig var rett bak denne sykelisten som hadde vært et stykke foran meg. Der veiene smelter sammen er det naturlig at alle syklister benytter gang- og sykkelfelt hele veien til Verdal, og den andre syklisten svingte seg inn foran meg uten å ense at jeg kom pustende som et lite lokomotiv rett bak. Den neste "etappen" på veien var Setersmyra- en lang rettfremstrekke som heller svakt oppover. Jeg kom opp bak syklisten og oppdaget at han syklet litt tregere enn meg selv så da gjorde jeg en nok så idiotisk ting- jeg la meg ut og syklet forbi. Etter en kilometer snudde jeg meg og oppdaget til min store overraskelse at han bak med hadde lagt seg på hjul. Dette burde jeg skjønt ettersom han uten problem kunne holde mitt tempo. Jeg tenkte at dette var jo litt sosialt, at to fremmede suser avgårde med bare en meter i mellom og at han bak meg får nyte dragsuget så lenge jeg orker å ligge foran. Det var rett og slett litt medmenneskelighet.

Da vi kom på enden av strekningen la jeg meg ut til siden slik an han bak kom opp på siden av meg. Jeg hilset og spurte om han syklet mye, om han hadde langt å sykle, og hvor ofte han syklet. Han svarte med korte setninger, men gav uttrykk for at syklet mye og ofte. Neste strekning var nedoverbakke, og ettersom han hadde landeveissykkel, spurte jeg om jeg kunne ligge på hans hjul. Det var i orden og jeg trampet det pedalene var god for for å henge med. Da vi kom nederst i bakken bare fortsatte han å sykle uten å se seg bak, og jeg falt av. Det var heldigvis ikke mange kilometerne til jeg skulle av "hovedveien" så det var i bunn og grunn helt ok.

På vei hjem fra jobb fikk jeg motvind hele veien, og melkesyren var litt mer tilgjengelig. Da jeg kom på Setersmyra var vinden kommet opp i hastighet (dessverre ikke i min favør) så jeg prøvde å holde igjen litt krefter til bakkene som ville komme på slutten av hjemturen.
Da plutselig kom det en en syklist opp på siden min og trillet nonchalant forbi meg. Jeg tenkte at her må jeg hive meg på, og la meg på hjul. Jeg oppdaget raskt at han holdt et tempo som passet meg slik jeg kunne spare litt krutt, men etter bare noen hundre meter snudde syklisten seg og skvatt til da han så at jeg lå bak ham. Han reiste seg i salen og trampet gal for å riste meg av.
Etter han hadde konstatert at jeg ikke lengre kunne kjenne hans "odør" satte han seg ned på setet og trokket i vanlig tempo.
"JÆVLA USPORTSLIG!!!" ropte jeg så høyt jeg kunne (inni hodet mitt) før jeg syklet de siste kilometerne hjem mens reflekterte på om det fins det normer for å ligge på hjul hos fremmede...