Sjarmerende uforberedt

Jeg er veldig god på en ting: Å kaste meg uvitende inn i en utfordring og gripe tak i problemene etterhvert som de kommer!

Oslo - Roma er intet unntak. Jeg har ikke sittet på en sykkel siden november 2014, og har heller ingen planlagt rute. Grunnen til at jeg liker sånt er fordi jeg har en tro på at hvis man kan utfordre seg selv i hverdagen, så kommer man godt ut av det i situasjoner der det virkelig gjelder. Første dagen bød på stive håndledd og krampe i bena. Andre dagen var det knærne som begynte å klage. Tredje dagen kom rumpa inn i bildet, og fjerde og femte dagen gikk kroppen min skikkelig inn for å gi meg all mulig motstand den kunne by på.

Nå er ikke Oslo - Roma som å gå til Nordpolen, da. Den krever ikke mye planlegging, men jeg kan love at den byr på utfordringer likevel. Jeg er god på planlegging, men jeg er også god på å være spontan. Karrieremessig mener jeg at denne balansen er viktig, og ikke minst for livskvaliteten.



Kroppen er en morsom ting. Den er der for å hjelpe, men gjør likevel alt for å la være. En vanlig samtale går slik:

"Nicholas, du skal ikke stoppe her, da? Du har jo syklet 50 kilometer!"
"Nei, kroppen, jeg har fortsatt 100 kilometer igjen før jeg er fremme".
"Okei, det skal vi se på", sier kroppen, og plasserer en smerte inn i begge knærne tilsvarende to kniver som stikker dypt inn, i tillegg til å sørge for at jeg føler meg fengselsvoldtatt i rumpa.

Overvinner man dette, overvinner man hva som helst. Jeg har planer om å overvinne det og komme meg til Roma. Mange før meg har klart det - ikke minst syklet mye lengre - så da har jeg ikke noe valg.